Søndag – lørdag: Firenze – Lugnano – Fiumicino

Først svar på spørsmålet fra forrige gang – det var meget enkelt: Begge byer har trolleybusser.

Syklene får slappe av på toget

Vi tok tog til Firenze søndag og bodde på et sentralt og meget rimelig hotell i to dager. Vi fikk sett Uffizzi-galleriet, Ponte Veccio og katedralen og syklet litt rundt i byen.  Den er ganske full av turister også på denne tiden. Det var heldigvis flott vær og deilig å sitte ute i mørket om kvelden.

Tirsdag reiste vi videre med tog for å besøke Thomas (og Kate) i Lugnano, en liten by i fjellene i Umbria. Vi syklet fra stasjonsbyen og til huset, det var ca 9 km og 250 høydemeter, men hva er det for to som har krysset Alpene? Været har også disse dagene vært nydelig og vi har hygget oss ute i hagen under oliventrærne og delvis måttet sitte i skyggen om dagen. Vertskapet har tatt oss med på sightseeing i flere småbyer i gråstein på fjelltopper i Umbria og vi har blitt traktert med deilig italiensk mat og vin.  (Christian får ikke lov å skrive hva han mener om Italia, spaghetti og italienere på bloggen – her er det ingen ytringsfrihet).

I skrivende stund sitter vi på et flyplasshotell i Fiumiciono utenfor Roma. Vi tok tog til flyplassen og fikk satt sykler og mesteparten av bagasjen på en betjent oppbevaring der. I morgen reiser vi hjem! Og vi får en myk overgang til norsk vær, temperaturen er sunket til 15 grader og det er deilig regn!  Ordentlig vått regn. Nå gleder vi oss til å komme til Norge og spise knekkebrød med brunost til frokost. Første overnatting blir i Asker hos Marits mor, der har Christian bestilt kjøttkaker med brun saus, poteter og ertestuing til middag.

Med dette avsluttes sykkelbloggen vår.  Tusen takk til alle våre trofaste blogg-lesere. Takk for hyggelige kommentarer, e-poster og sms-er vi har mottatt underveis. Vi klarte å komme oss til Italia selv om det ikke ble Sicilia!

Lørdag: Bologna – FINITO - THE END

Vi satte syklene inn på hotellet og låste sykkeltilhengeren til en kjetting rett utenfor.  Midt i Bologna og vi så til at den var godt låst da vi gikk inn på hotellet kl 2200.  Lørdag morgen var tilhengeren borte!  Vi trodde ikke våre egne øyne, men det var den.  Tyvene hadde til og med ryddet etter seg og tatt med seg den ødlagte sykkellåsen!  Det er ordentlige kjeltringer i Italia!  Da det også viste seg umulig å oppdrive en forretning som solgte sykkelvesker og damen på turistinfo’en ristet på hodet da vi spurte etter gode sykkelveier til Firenze, var saken avgjort:  Marit og Christians sykkeltur startet i Hirtshals og sluttet i Bologna, Italia – 2919 kilometer på 44 sykkeldager som gir et snitt på 66,3 km pr. sykkeldag.  Det er vi ganske godt fornøyd med. Vi har hatt en strålende tur med mange flotte opplevelser underveis og mange gode minner. Litt trist at den skulle ende slik.



Bologna

Vi klarte å politianmelde tyveriet til tross for at politibetjentene ikke kunne et ord engelsk eller tysk og politimannen bare ristet på hodet.  Men da vi brukte noen tyske gloser, grep en dame i køen inn og hun snakket godt tysk.  Hun tolket for oss og forklarte at vi trengte anmeldelsesskjemaet til forsikringsselskapet, og da gikk politimannen med på å ta imot en anmeldelse.  Det viste seg at PC’en hans kunne tysk så vi fikk kopi av anmeldelsen både på italiensk og tysk.  Deretter bestilte vi togbilletter til Firenze på søndag og hotell søndag – tirsdag. Vi har billetter hjem fra Roma på lørdag for fra tirsdag til fredag skal vi besøke Thomas og Kate i Lugnano. Det gleder vi oss til.



Sykkelbloggen vil nok dabbe noe av, men det kommer litt mer før vi er hjemme for vi skal sykle ca en mil fra nærmeste stasjon til huset i Lugnano.  Og til neste gang har vi en quiz for de samferdselsinteresserte:  Hva er det Bologna og Bergen har felles?  Svar i neste blogg.



Fredag: Ny rekord – antakelig den siste

Vi hadde bestilt hotell i Bologna og måtte derfor sykle helt fram idag, og det klarte vi! Det ble 123 km til sammen og vi tilbrakte over 7 timer på sykkelsetet. Det er antakelig den siste rekorden, for nå kommer det nye fjell!

Dessverre viste det seg ganske umulig å finne de samme fine småveiene som dagen før. Det var nok en gang svært dårlig skiltet og selvom vi stoppet minst 30 ganger for å sjekke med kartet, tok vi feil av veien flere ganger.  Enda vi ikke syklet på hoved­veiene, var det til dels vodsom trafikk.  Følelsen av å sykle med livet i hendene var der hele tiden:  Veiene var praktisk talt uten skuldre, den hvite midstripen gikk helt ut på asfaltkanten.  På høyre side var det stort sett grøfter med 50-100 cm dybde, og til venstre durte personbiler og store trailere forbi i 70-100 kmt.  Vi ankom Bologna etter mørkets frembrudd og måtte sykle de siste kilometrene med lykt i en sterkt trafikert bygate. Skjønt det var ikke så skremmende, for her var det flere syklister og mulighet til å sykle i bussfiler. Hotellet ligger sentralt i gamlebyen og ser riktig greit ut.

Vi har bestemt oss for å være her en dag ekstra og oppsøke turistinformasjonen i morgen for å få tips til sykkelveier oppover i Appeninnene og over til Firenze som er staden Marit drøymer om. Men vi er skeptiske til trafikkforholdene og sikkerheten – Italia er landet med Europas høyeste trafikkdødelighet!

Torsdag: Over Po-sletta til Boretto

 Idag har vi bare syklet på gode småveier og til slutt på diker langs Po.  Det var et hyggelig gjensyn med dikene – vi synes de er ganske heimslige etterhvert. Langs dikene så vi flere felt med plantasjer med trær. På bildet er et eksempel på et lite felt. Antakelig er disse plantet med henblikk på å bruke trevirket for vi så også at de hadde "høstet" en liten lund, der hadde de også fjernet stubber og røtter og gjort klar til nyplanting.

I Cremona fant vi ingen filoin-butikk, men istedet en bokhandel der vi fikk kjøpt nye kart som rekker helt til Firenze.  Dessute har det lyktes Christian å komme i kontakt med odelsgutten som har invitert oss til sin (og sin mors) residens i Lugnano utenfor Roma.  Det gleder vi oss til.  Vi har akkurat krysset Po (som er skitten og forurenset) og overnatter på et lite sted som heter Boretto – etter 94 kilometer som gikk ganske greit.  Imorgen er vi trolig rett utenfor Bologna – og da begynner nye fjell-etapper.  Men det går nok bra – når vi greier Alpene greier vi alt.

Onsdag: Langs elven Adda

Onsdag morgen hjalp en hyggelig resepsjonist oss på vei:  Vi burde sykle til en bro over en elv, dra ned til bredden og følge elven nedover.  Det var et usedvanlig godt råd, den sykkelstien hadde vi aldri funnet på egenhånd.  Vi syklet flere mil langs elven Adda som kommer fra Lago di Lecco (en av de store innsjøene) og der var det flere gamle kraftverk og kanaler, fine partier med fiskere og turgåere, etc. etc.

Etterhvert fant vi greit inn på en lite traffikert vei videre sørøstover.  Det gikk fint så lenge vi var på veien – idag var skiltingen i alle kryss betydelig bedre.  Men problemet er ut av byene, slik det har vært helt siden Hamburg.  I byene finnes det nesten ikke skilt og i en by viste alle skiltene ”tutti del direzione” som betyr alle retninger!  Svært opplysende.  Når det dessuten var overskyet og fullstendig paddeflatt, var det ikke lett å orientere seg.  Så det ble en del feilsykling slik at vi ikke kom helt til Cremona, men overnatter på et godt hotell ca tre mil utenfor.

Tirsdag: Første del av målet er nådd - Italia!

Idag var det fint vær og vi kunne se at det var kommet snø i Alpene i løpet av de to regnværsdagene vi hadde i Lugano– til og med ganske langt ned over fjellsidene. Det var godt vi kom oss over i tide!

Det var kaldt å sykle, men det gikk greit til vi kom til den italienske grensen – da var det slutt på sykkelstier og sykkelskilt.  Frem til Como gikk det forholdsvis lett og fra Como fulgte vi en hovedvei mot Bergamo.  Det var ganske tøft, italienske bilister er nokså hensynsløse og veikantene var ikke spesielt tilrettelagt for syklister, snarere tvertimot.  Her var det rikelig med knust glass, knuste støtfangere, dype asfalthull etc.  Derfor tok vi over på småveier – det var mer behagelig, skjønt alle byene lå på toppen av små høyder så det ble mye opp og ned.

Vi oppdaget også at det var utrolig mange skilt i alle veikryss; til skoler, kirker, butikker, fabrikker, lagerutsalg og mer.  Det vi så etter: Skilt som viste hvor veien gikk eller hvilket nummer den hadde, fantes ikke.  Likevel  kom vi oss nu frem etterhvert og etter 77 kilometer tok vi inn på et meget bra gotell i en liten by som heter Merate mellom Milano og Bergamo.  Herfra håper vi å nå Cremona imorgen – der kan vi sikkert få kjøpt en god fiolin hos Stradivari & Eft.

Lørdag-mandag: Lugano

Lørdag gikk det videre til Lugano og det viste seg at sykkelklatringens tid ikke er forbi.  Vi måtte opp ca. 300 meter på sterkt trafikert vei og etterhvert plaskende regnvær – det var ingen fornøyelse.  Men vi fikk metrene igjen og rant ned på andre siden – totalt 43 kilometer.

Lugano er mest kjent for Lugano-konvensjonen som regulerer verne­tinget i sivile tvister over landegrensene, men hittil har vi ikke klart å finne den noe sted i byen.  Men den finnes her:   (http://www.regjeringen.no/upload/JD/Vedlegg/Lugano_2007_endelig.pdf) Vi får spørre på turistinformasjonen imorgen!  Bortsett fra det er Lugano en ordentlig turistby som klatrer oppover fjellsidene fra Lugano-sjøen - den minste av de store innsjøene på grensen mellom Sveits og Italia.

Som vanlig holdt vi hviledagen hellig og koste oss i Lugano. Selvom været ikke var helt topp, var  vi var på båttur på sjøen helt til den italienske grensen og tok funicularbanen til San Salvatore toppen. (http://de.wikipedia.org/wiki/Monte_San_Salvatore).

Og mandag plasket det ned.  Vi skulle syklet til Como på en trafikert vei av ukjent kvalitet, men det har vi utsatt til imorgen – for første gang på hele turen har vi latt oss stoppe av været.  Så nå kjeder vi oss på hotellet mens det høljer ned.

Fredag: Vi kom over oss over Alpene!

Værmeldingen tilsa at enten klarer vi det idag, eller vi kan ligge i Hinterrhein lørdag ettermiddag/kveld, se vinteren komme og snøen begynne å legge seg i San Bernardino-passet.  Da ble valget enkelt.  Selvom vi ble uttrykkelig advart, satte vi igang kl 0830.

Først var det et nytt gjel med 400 meters stigning og det gikk forbausende bra.  Deretter gikk det innover dalen – fra 1400 til 1600 meter – med noen mindre og mindre landsbyer til vi kom til tunnelinnløpet ved Hinterrhein.  Her startet vi kl 1100 på god, asfaltert vei – nesten uten trafikk.  Det var tungt, veldig tungt, men vi klarte det!  Ca kl 1300 var målet nådd og noen hyggelige tyskere tok bilde av de stolte Alpe-erobrere.

Og deretter gikk det nedover og nedover.  Etter en lunsjstopp i lands­byen San Bernardino, gikk det mer nedover og nedover¸helt til vi nådde Bellinzona som ligger ca 270 meter over havet!  Den er hoved­staden i den italienstalende kantonen Tessin/Ticiono og alle snakker italiensk her – noen kan litt tysk og på hotellet kunne man engelsk.  Selvom det gikk mye nedover, ble det over 90 kilomter bortover og vi bra slitne.

I Bellinzona slutter planleggingen – nå har vi ingen sykkelreisebøker lenger og heller ingen ordentlige kart.  Det eneste vi vet er at det er ca 700 km fra Lugano til Roma og at det er dårlig med sykkelveier.  Så her må vi begynne å improvisere – og det på et språk ingen av oss kan! (Og en av oss ikke liker og slett ikke vil lære).  Men det går vel på en måte.

Torsdag – Til nye høyder

Nå er oppstigningen begynt – idag var det fra 580 i Chur til 980 i Andeer – 400 meter på fire mil.  Det gikk bra, mye av stigningen var på god asfaltvei (den gamle riks­vegen) med minimal trafikk – takk til den nye motorveien gjennom dalen.  Imorgen er det 640 meter på 25 kilometer. Men det gikk gjennom et ganske tøft gjel.

Siden vi kom til Ålborg har det vært by etter by og sted etter sted med borg og burg – vi nevner i fleng Viborg, Silkeborg, Padborg, Flensburg, Rendsburg, Hamburg og mange flere.  Idag kulminerte det da vi passerte området Domleschg og som etter sigende skal være det mest beburgede område i hele Europa.  Fra alle fjellsider og småtopper tittet de ned på oss, men vi fikk passere!

Andeer er en koselig liten landsby med små gårdsbruk og forbausende mange hoteller.  Vi bor på Post Hotell som har gitt oss et fint rom, men uten WLAN.  Vi er i det retororomanske området og på husene er det skrevet på dette språket.

Retororomansk er offisielt språk i Schweiz selvom det ikke er så mange som snakker det.  Det dreier seg egntlig om fem ulike dialketer som snakkes i ulike deler av det sydlige Schweiz; sursilvan, sutsilvan, surmiran, puter og vallader.  Fordi det kan gå i baddel med alle disse dialektene, skal uttrykket kaudervelsk ha oppstått - det er ikke noen dialekt, men en herlig blanding av en rekke dialekter.

I kveld spiste vi godt på Post Hotell der vi bodde - de kunne steke lammekjøtt.  Og så hadde de en meget hyggelig servitør som var fra Ungarn og svært språkinteressert - ikke minst da hun hørte vi var fra Norge.  Og imorgen blir det spennende opp til Hinterrhein der vi skal være til lørdag.  Kommer vi oss over fjellet før vinteren kommer - værmeldingen er ikke bare lovende og vi frykter is på veien.

Tirsdag /onsdag: Sykkelvask og rekognosering i Chur

Det regnet nesten hele tirsdagen så vi brukte den til å komme oss etter mandagens fantastiske opplevelse, og til noe så banalt som å vaske syklene. De hadde fått en del grus og sand i løpet av de siste ukene, så det var godt å få fjernet det med kost (og klut) og såpevann!

Onsdagen opprant med oppholdsvær og vi fikk smurt syklene før vi syklet hver vår vei: Marit oppover dalen for å se hvordan den første etappen på veien videre var, og Christian til byen for å undersøke bussruter over passet hvis været skulle bli for dårlig til å sykle over det høyeste punktet. På veien oppover dalen kom Marit forbi en liten flokk steinbukker. Steinbukk er symbolet for kantonen Graubünden (http://no.wikipedia.org/wiki/Graub%C3%BCnden) der vi har vært den siste tiden.  Dessuten hadde Christian et rettsmøte pr telefon i en voldgiftsak – slikt kan man også gjøre med dagens teknologi.

  

Værmeldingen blir flittig studert og den varierer fra oppdatering til oppdatering – det er tydelig at yr.no’s mann i dette området har vanskelig for å bestemme seg!  Akkurat nå ser det ut som om det skal gå bra, men vi får se.  Fasiten på lørdagsværet kommer på lørdag.

Mandag: Turens høydepunkt (2328 moh)

Så kom høydepunktet.  Idag fikk vi endelig reist med Rätische Bahn som altså er en privatbane med hovedsete i Chur.  Hele nettet har 1000 mm spor og det gjør det mulig å anlegge de mest spektakulære jernbaner.  Vi reiste med den  spektakulæreste av dem alle, fra Chur via Albutal til St. Moritz og videre over Bernina-passet til Tirano i Italia (pussig å kalle opp passet etter et symaskinmerke!).  Det ble en fantastisk opplevelse i flotte vogner med høye vinduer:

Først gikk turen langs Rhein og Hinterrhein der vi skal sykle, og der var det som vanlig maisåkre og kyr på grønne enger.  Men så tok toget seg inn i Albutal som først var en trang kløft.  Deretter videt dalen seg ut og åpenbarte det nydeligste landskap med små alpelandsbyer både høyt og lavt.  Etter en stund kom det nok en kløft der stigningen var stor slik at det var en rekke vendetunneler, og banen krysset dalen ikke mindre enn fire ganger – en virkelig rå og opphissende togtur:

Da vi var kommet opp i 1800 meters høyde, var det en seks kilometer tunnel frem til en dal som drenerer til Inn og Donau, dvs. at vannet havner i Svartehavet.

Men ikke nok med det:  Etter dette gikk det på nytt oppover til Bernina-passet på 2328 meter over havet (dvs. det høyeste punktet på vår tur).  Her er vannskillet mellom Inn og Po, dvs. at vannet på andre siden renner til Adriaterhavet!  Fra Berninapasset gikk det bratt nedover (7 %) lenge før vi omsider (fire timer etter starten) krysset grensen til Italia, og 10 minutter etter var det slutt i Tirano.  Her var også den mest berømte viadukten på hele strekningen:

Her var det halvannen time til å spise lunch før toget returnerte.

Språket blir for fattig når denne turen skal beskrives, men en ting er ihvertfall sikkert: Flåmsbanen blir liten sammenlignet med denne.

Søndag: Hviledag i Chur

Regnet i Chur er like vått som i Bergen! Vi har brukt dagen til å vaske klær og studere værmeldingen for San Bernardino-passet. Det er ikke meldt like varmt og fint vær som vi har hatt – det ser ut som om vinteren er på vei. Vi har blinket ut kommende helg til kryssingen, og det ser ut til å være i siste liten. Neste uke meldes det snøvær!

Og dessuten må det beklageligvis gjøres to korreksjoner i lørdagens blogg.  Bildet av toget fra Davos var rett, men det er ikke Davos-linjen som går videre til Italia (mer om dette i et senere innlegg).  Og San Bernardino-passet er 2065 meter – ikke 2015.  Selv den beste kan gjøre feil sa Christians matematikklærer – det er det han husker fra matte-timene på gymnaset.

Lørdag: Sagrans - Chur

Ach wie shön ist Chur http://www.youtube.com/watch?v=vYTmAhU12_o – staden vi drøymte om.

Som vanlig opprant dagen med strålende sol og vi syklet videre på dikene langs gode gamle Rhein – den er ikke lenger shön und blau, men grau und ein bisschen grün.  Aber plötslich tok sykkelveien en ny retning opp gjennom landsbyer der det ble dyrket vindruer.  Det ble ganske mye stigning etterhvert – og det er surt når vi vet at vi skal ned igjen.  Men humøret steg da vi oppdaget at Torkel hadde en koselig vinstue på toppen med hvite duker og storartet utsikt:

Etter å ha rent ned, krysset vi en del av Rätische Bahn (http://de.wikipedia.org/wiki/Rh%C3%A4tische_Bahn) som de samferdselsinteresserte nok skal få høre mer om.  Vi fikk se toget på den mest berømte delen som går til St Moritz og Davos, og videre til Italia – den er Welterbe ifølge UNESCO: http://www.rhb.ch/index.php?id=1060 :

Så gikk ferden langs motorvei og industriområder til Chur – den rätische hovedstaden i Sveits.  Her har vi bestilt et hotell for fem netter og skal bruke tiden til planlegging av turen over San Bernardino-passet (2015 meter).   Det ble bare 40 km idag, men når temperaturen ble 24 grader etterhvert, var det deilig å komme frem.

Fredag: Rheintal og Liechtenstein

Vi startet tidlig i noe motvind, men vinden avtok etterhvert og solen varmet mer og mer. Rheintal (http://de.wikipedia.org/wiki/Rheintal_(Alpenrhein))  er en vid dal med høye fjell på begge sider. Akkurat som i Norge har man ryddet høyt til fjells og bygget små utløer og hatt dyr på beite.  Slik at vi kunne si til hverandre: «Nei og nei for en flott natur – akkurat som på Sunnmøre!».

Vi bestemte oss for å avlegge fyrstedømmet Liechtenstein (bilkjennetegn FL) et besøk og krysset elven og syklet til Vaduz. Der fikk vi sett fyrstborgen,  tatt noen bilder, kjøpt postkort med fyrsten og hans fyrstinne (de bruker sveitserfranc) før vi syklet videre over elven og inn i Sveits igjen. Ingen grensemarkeringer annet enn at de to nasjonenes flagg vaiet over hver sin ende av broene. Liechtenstein er en merkelig anakronisme – her sykler vi en dal med lik bebyggelse på begge sider og folk som snakker det samme språk, og så er plutselig tre mil på den ene siden en egen stat – til og med med i EØS!

Enkel trebro over Rhinen, fyrsteborgen i Vaduz i bakgrunnen



Etter hver ble det riktig varmt og godt og etter 6 mils sykling stoppet vi i Sargens der dalen deler seg i to. Her var det flott utsikt over dalen fra Schloss Sargens, bebyggelsen øverst bak er en del av Liechtenstein:

Og nå er det bare tre mil igjen til Chur - staden vi drøymer om.

Torsdag: Langs Bodensee

Dagen opprant med strålende sol og det gav oss en fantastisk utsikt over Bodensee og særlig alpene som ligger øst for sjøen.  Det var mange topper å se når vi var på langt hold, men etterhvert som vi nærmet oss, var det bare de nærmeste som var synlige.  Etterhvert skyet det til fra vest, men vi klarte å holde oss foran nedbøren som bredte seg innover.

Vi syklet langs sørsiden av Bodensee helt til vi kom til Altrhein som er det gamle elveutløpet – idag er Rhinen kanalisert ut i Bodensee noe lengre øst. På veien syklet vi forbi et par menn i sykkelutstyr som stod og studerte noe veiarbeid. Da vi passerte, ropte en av dem «Hei, er dere nordmenn?». Det viste seg at de var 4 stykker som skulle sykle rundt Bodensee. De hadde leid seg sykler i Bregenz i Østerrike og skulle tilbake dit. De var imponerte over vår tur.
Fra Rorschach dreide vi sørover inn i Rheinthal som vi skal følge helt til vi kommer oss over Alpene. Christian tørrtrener med å synge «Napoleon med sin hær», men det spørs hvordan det går med denne hæren som består av to generaler og ingen soldater!

Hvis noen synes det er noe kjent med navnet Rorschach kan vi vise til denne lenken: http://en.wikipedia.org/wiki/Hermann_Rorschach

Vi valgte å sykle over i Österreich for å finne overnattingssted. Det var ganske dyrt i St Margrethen i Sveits, og MYE billigere i Höchst (Ö) bare noen få kilometer unna! Mens vi satt og spiste om kvelden, tok nedbøren oss igjen. Som de heldiggriser vi er, betydde det ingenting siden vi allrede hadde funnet ly for natten.

Mittwoch: Einen schlaffen Tag!

Idag startet vi i kraftig tåke langs Rhinen, men det bedret seg etterhvert. Og vi traff en fisker vi kunne fotografere – han ropte et eller annet som vi ikke skjønte, men som sikkert var hyggelig:

Etter to mil kom vi til Stein am Rhein og da var vi på samme nivå som Bodensee, men denne delen av Bodensee heter Untersee. Her tok vi en kaffekopp. Det var svært mange tyske turister for 3. oktober er en nasjonal fridag i Tyskland etter die Wende: http://de.wikipedia.org/wiki/Tag_der_Deutschen_Einheit

Deretter  fortsatte på flotte sykkelveier frem til Konstanz som er tysk og som ligger på begge sider av Rhinen der den renner ut fra Bodensee.  Det er en nydelig by og siden vi var tidlig fremme, fikk vi sett oss litt om.  Bodensee er ikke noen sjø, men et innlandshav og det er en fantastisk utsikt over havet fra broene og kaiene.  Kanskje vi får tatt oss en båttur imorgen – vi har god tid frem til Chur som er «staden vi drøymer om». Og på veien skal vi også innom Österreich und Lichtenstein!

Tirsdag: Laufenburg–Büsingen – en grenseoverskridende opplevelse!

Dagen opprant med «någe tåge», men etterhvert kom solen frem og det ble riktig deilig. Vi hadde overnattet på nordsiden av Rhinen, alså i Tyskland, men bestemte oss for å fortsette på sørsiden. Det var en god og ganske flat sykkelvei og etter en stund passerte vi elven Aare som kommer fra Zürichsee og drenerer de midtre deler av Schweiz. Ved samløpet er den faktisk større enn Rhinen, men vi merket ikke at Rhinen ble mindre av den grunn.  Etter en stund tok vi oss over til nordsiden og gjennom et område som veksler mellom Tyskland og Schweiz – vi hadde fem grensepasseringer før vi kom til de fantastiske Rheinfallen. Det er et fossefall som også imponerte oss fra Norge - høyden er bare 23 meter, men vannmengden er enorm.

Like etter var det Schaffhausen og her kommer dagens geografiquiz: Finnes det noen del av Tyskland som ikke henger sammen med resten av landet? Svaret er ja – øst for Schaffhausen ligger Büsingen – en bitteliten enklave omgitt av Sveits på alle kanter. Det var helt umulig å merke når og hvor vi passerte grensene ut og inn av denne enklaven. Den har en litt morsom historie: http://de.wikipedia.org/wiki/B%C3%BCsingen_am_Hochrhein

I Büsingen fant vi et helt nybygget B&B der vi tok inn. Men siden Schaffhausen var en koselig by med nydelig promenade ved bredden av Rhinen, syklet en liten kveldstur inn dit og lot oss ruinere på en italiensk restaurant.  Sveits er like dyrt som Norge!

Mandag: Atter en deilig dag – en ny og skinnende mulighet!

Siden vi skulle sykle videre idag, bedret været seg betraktelig i løpet av dagen.  Vi kom oss greit ut av Basel og skiltene er enda bedre enn i Tyskland:  Hvitt på rødt er meget lettere å se enn lysegrønt på hvitt! Landskapet har forandret seg, nå renner Rhinen i en dal med høye åser på begge sider og det er fortsatt en flott og stor elv.

Men det er også ganske flatt selvom vi ikke bare sykler på diker.  Men det stiger etterhvert – Basel er 260 moh og Laufenburg som vi nådde idag er 337 moh. Laufenburg ligger på begge sider av Rhinen og dermed også i både Sveits ogTyskland.  Det er en vakker by som kan anbefales.

Vi overnatter den tyske siden og fortsetter imorgen noen kilometer til. Og det er ingen ulempe – prisene er ca 60% av de sveitiske og vi forstår språket bedre!  Svitserdeutsch er ikke lett og i Basel valgte vi ofte å snakke engelsk med baseliskene!  http://de.wikipedia.org/wiki/Basilisk_(Mythologie)#Basel

Vi må legge til at i tyske Laufenburg fant vi Hotel Kranz – det beste hotellet vi har hatt på turen.  Et hotell med tradisjon tilbake til 1840, kjempehyggelig betjening og førsteklasses deutsche Küche.  Vi spiste godt og drakk godt og sov godt på et helt nyoppusset rom – til en pris av € 130.  Vi finner nok ikke noe bedre.