Så kom høydepunktet. Idag fikk vi endelig reist med Rätische Bahn som altså er en privatbane med hovedsete i Chur. Hele nettet har 1000 mm spor og det gjør det mulig å anlegge de mest spektakulære jernbaner. Vi reiste med den spektakulæreste av dem alle, fra Chur via Albutal til St. Moritz og videre over Bernina-passet til Tirano i Italia (pussig å kalle opp passet etter et symaskinmerke!). Det ble en fantastisk opplevelse i flotte vogner med høye vinduer:
Først gikk turen langs Rhein og Hinterrhein der vi skal sykle, og der var det som vanlig maisåkre og kyr på grønne enger. Men så tok toget seg inn i Albutal som først var en trang kløft. Deretter videt dalen seg ut og åpenbarte det nydeligste landskap med små alpelandsbyer både høyt og lavt. Etter en stund kom det nok en kløft der stigningen var stor slik at det var en rekke vendetunneler, og banen krysset dalen ikke mindre enn fire ganger – en virkelig rå og opphissende togtur:
Da vi var kommet opp i 1800 meters høyde, var det en seks kilometer tunnel frem til en dal som drenerer til Inn og Donau, dvs. at vannet havner i Svartehavet.
Men ikke nok med det: Etter dette gikk det på nytt oppover til Bernina-passet på 2328 meter over havet (dvs. det høyeste punktet på vår tur). Her er vannskillet mellom Inn og Po, dvs. at vannet på andre siden renner til Adriaterhavet! Fra Berninapasset gikk det bratt nedover (7 %) lenge før vi omsider (fire timer etter starten) krysset grensen til Italia, og 10 minutter etter var det slutt i Tirano. Her var også den mest berømte viadukten på hele strekningen:
Her var det halvannen time til å spise lunch før toget returnerte.
Språket blir for fattig når denne turen skal beskrives, men en ting er ihvertfall sikkert: Flåmsbanen blir liten sammenlignet med denne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar